For andre gang på tre år har det åpnet seg et kjempehull midt i Guatemala City.

Kjempehullet er rundt og dypt. Og det er som noe fra et utenomjordisk UFO-univers. Igjen har altså Guatemala City fått et synkehull tett på livet. Hullet åpnet seg midt i et veikryss. Mennesker som befant seg i nærheten hørte at det buldret og kjente at jorden ristet under dem. Plutselig begynte hus å forsvinne i følge øyenvitner.
Myndighetene måtte evakuere over tusen hjem. Heldigvis kom ingen til skade.

For dem som måtte ha romvesener og konspirasjonsteorier på hjernen, virker synkehullet kanskje som et kaldt gufs. Men disse synkehullene kan faktisk oppstå over hele verden. Særlig i Mellom-Amerika er de et ganske vanlig fenomen.

Årsaken er at grunnvannet og den bevegelsen som grunnvannet skaper, kan løse opp lettere sedimenter som for eksempel kalk. Har denne prosessen foregått over en lenger tid, kan det plutselig dannes store kratere.

Mennesker kan bidra på sin måte til at synkehullene oppstår. Når det gjelder synkehullet nå sist i Guatemala City, er det i følge BBC en følge av både kloakken og uværet. Menneskene har selv forårsaket at grunnen er ustabil, og når storm, uvær og orkaner som orkanen Agatha har utvidet hullene ytterligere, gjør jordskredene i etterkant av orkanen sitt.

Det var omtrent tilsvarende i 2007 da det forrige synkehullet i Guatemala City oppstod. Den gangen omkom en familiefar og hans to døtre. Disse hullene har ellers vært kjent i mange hundre år og blant annet blitt brukt av flere kulturer som avfallsplass.
Havbiologen Jacques Costeau forbindes også med et synkehull fra en av sine ekspedisjoner:

Den legendariske forskeren besøkte Great Blue Hole i lilleputtstaten Belize i 1971. Dette synkehullet ble målt til hele 125 meters dybde.

Det kan tenkes at synkehull ikke er så vanskelig å forutsi som man har trodd. NASA har annonsert at regelmessige radarbiler kan, i noen tilfelle, indikere hvor og når et synkehull er i ferd med å dannes.

Nyhetene følger opp erfaringen fra 2012 da data fra radar viste en massiv depresjon før den kollapset i Louisiana og svelget unna et landområde på 25 hektar.

I februar-utgaven av magasinet Geology der funnene blir beskrevet, sier forskere at analysen av dataene viste at jordoverflatens nivå i Bayou Come, La., drastisk var blitt deformert minst en måned før synkehullet faktisk kollapset i august 2012. Bilder fra Interferometric Synthetic Aperture Radar (inSAR) som ble tatt i juni i 2011 og juli 2012 viste at før grunnen ga etter, reiste området rundt seg 10 tommer høyere enn landet omkring det – en mulig forløper for et snart forekommende kollaps.

Horisontale deformasjoner på overflaten har ikke tidligere blitt ansett å være en måte å identifisere synkehull på, men de nye funnene viser klart at de kan komme lenge før dannelsen av et synkehull i følge NASA. Denne formen for bevegelse kan være mer vanlig enn det man tidligere har tenkt, særlig i områder med løst jordsmonn i nærheten av jordoverflaten. Selv om forskerne er optimistiske med hensyn til at data fra radarbilder kan vise steder med slike deformerte formasjoner, trenger det allikevel ikke være en indikasjon på hvert eneste synkehull. Det kan derfor koste mer enn det gir tilbake å la fly overvåke og hente inn denne typen informasjon og data fra utsatte synkehullområder. Men det synes klart at teknologien kan være nyttig i spesielle situasjoner.

Etter kollapset i 2012 har synkehullet i Louisiana fortsatt å vokse, noe som har tvunget flere av innbyggerne i området til å flytte fra hjemmene sine. Forskere kan ikke stanse depresjonen fra å vokse, men de kan bli i stand til å forutsi hvilken retning synkehullet i neste fase vil ekspandere ved å etterspore deformasjoner på overflaten.